– Jeg kan ikke skrive tekster på bestilling. Det som ligger nærmest hjertet, kommer bare, sier Mikael Wiehe, som utga Sånger från en inställd skilsmässa i 2009 og Ta det tillbaka! i 2010. Aldrig bli som ni, en CD-boks med 16 plater og en bok på 300 sider, kom ut høsten 2010.  

Den vakre stemmen jeg har lyttet til siden Hoola Bandoola Band på 1970-tallet, har fortsatt samme klang og varme. En vandring gjennom Mikael Wiehes tekster og melodier er også en reise gjennom det livet jeg selv har levd. Gjennom LP’ene til Hoola Bandoola fra 1970-tallet tar jeg ungdomstida tilbake. Med den siste CD’en fra 2010 går jeg inn i min tid.

– For å bli synlig i det offentlige rom, må du være tydelig.  I CD’en Sånger från en inställd skilsmässa fra 2009 skrev jeg meg gjennom det som var inni meg. Ta det tillbaka!, som kom i 2010, skrev jeg for å styrte en regjering, sier Mikael Wiehe. Lys levende på Grand hotell i Oslo. Mellom to konserter, med en stemme full av musikk, glød og politikk.

I månedsskiftet juni/juli 2011 synger Mikael Wiehe på Peace & Love-festivalen i svenske Borlänge med gamle Hoola Bandoola Band. Dit kommer også Bob Dylan.

Men la oss gå tilbake i historien.

En ungdom i verden
– Jag hittar en altsaxofon på morbror Göstas vind og börjar øva på den … skriver Mikael Wiehe i boka Sångerna. Dette skjedde i 1962; da var han 16 år gammel. Samme år leser han Ernest Hemingways novellesamling Men without Women mens Sovjetunionen installerer atomvåpen på Cuba og USA truer med å bombe rakettbasene. Sovjet snur, og han overlever.

I 1967 er han gatesanger i Paris, lytter på Bob Dylan og Charlie Parker og skriver eksamensoppgave i litteraturhistorie om Henry Miller. I det legendariske året 1968, med studentopprøret i Paris, klarer demonstranter å stoppe en tenniskamp mellom Sverige og den daværende apartheidstaten Rhodesia (nåværende Zimbabwe). Martin Luther King blir drept, og Bob Dylan gir ut John Wesley Harding.

I 1969 hører han på The Band og Simon & Garfunkel.

Fra jazz til rock via pop
17 år gammel blir han med i Cooling’s Traditional Jazzmen og varmer opp for Quincey Jones på Landskrona jazzfestival samme år. Han skriver sin første melodi (Up in Michigan) etter en novelle av Ernest Hemingway. I 1970 dannes Hoola Bandoola Band av det oppløste The Moccers (som kom til finalen i Sveriges Radios popbandskonkurranse i 1969). Hoola Bandoola Band får sin første platekontrakt i 1971.

– Tittelen Aldrig bli som ni handler om oppbrudd. Jeg brøt opp fra jazzen og begynte å spille pop. Jeg gikk fra folkrocken og startet med syntheksperimenter. Mitt liv har vært et stadig forsøk på å bryte med mine egne og andres forventninger, skriver Mikael Wiehe i forordet til boka.

– Jo flere sanger du skriver, jo lettere er det å sitte fast i en slags tvangstrøye, sier han til STEMMER. – Jeg måtte slå begge armene fri og skape et rom rundt meg selv. Det var et personlig behov. Jo mer suksess en har, jo vanskeligere er det å flytte seg selv kunstnerisk. Jeg står inne for sangene fra Hoola Bandoola-tida og synger dem gjerne. Men jeg er ikke lenger en representant for den progressive musikken fra 1970-tallet. 90 prosent av sangene mine har jeg skrevet etter det.

Kle det i egne ord
I boka Aldrig bli som ni sier Mikael Wiehe at han hadde en klar ambisjon om å bli forfatter allerede  i 20-års alderen. Han skrev mange tekster for å finne sitt eget uttrykk. En periode plagierte han andre, og det var nødvendig og nyttig både musikalsk og tekstmessig. Han startet med å skrive på engelsk, men gikk tidlig over til svensk.
– Hvordan arbeider du med tekst og melodi?
– Melodiene får jeg ofte gratis. De kan komme når som helst og hvor som helst. Jeg jobber mye mer med tekstene for å uttrykke presis det jeg vil si. Jeg vil treffe midt i blinken og ikke ved siden av det.

– Hva skaper en god sang? Antydningen til et svar finner jeg i boka Aldrig bli som ni: ”Det som er vanskelig å sette fingeren på, er syntesen av artisten, teksten, musikken, arrangementet og kanskje sammenhengen den synges i”. 
– En tekst har ulike plan, og de tekstene jeg synes er bra, forener det konkrete med det abstrakte, sier Wiehe. – De gode tekstene åpner seg langsomt.

Forbilder og helter
– Når du oversetter, er det samme prosess som når du skaper egne sanger?
– Det er mer som en Rubiks kube: Det fins en løsning. Som å gjette kryssord, som jeg også gjør iblant. Tidligere, hvis jeg fant en bra formulering, gjemte jeg den til den passet inn i noe jeg skrev. Nå bruker jeg det med det samme; en vet ikke hvor lang tid en har.

I flere perioder har han oversatt Bob Dylans tekster til svensk, og cd-en Bringing it all back home handler om å bevege seg fra andres språk og musikk og komme nærmere seg selv.
– Det er ikke før man kommer ned til det konkrete og personlige i tekstene at det blir interessant for andre.

– Vi har spilt samme sted en gang og bodd på samme hotell, men Bob Dylan kom aldri ned i baren slik musikerne hans gjorde. Han spilte før oss og var ikke så god den gangen, på Kalvøyafestivalen i 1991. Folk ble igjen og hørte på oss …

– Jeg kom til Woody Guthrie via Dylan, fortsetter Wiehe. – Når jeg skriver sanger, enten det dreier seg om miljøspørsmål, kjærlighet, politikk eller krig, blir jeg inspirert av dem som har lykkes med det. Han trekker også fram Daniel Viglietti, mannen bak Riv ned gjerdene, som hadde en fantastisk konsert rett før militærkuppet i Uruguay i 1972.– Stemningen var helt elektrisk, og kan sammenlignes med da Mikis Theodorakis kom tilbake til Hellas etter den greske juntaens fall og reiste rundt med en lastebil og et piano. Han var en folkehelt! Nå er han en gammel mann som sier merkelige ting …

Vem kan man lita på?
Et spørsmål jeg er nødt til å stille, er hvordan han ser på Daniel Ortega i dag, sandinistenes leder, som har vært i søkelyset for korrupsjon. Svaret jeg får, er langt.

– Etter at sandinistene vant valget i Nicaragua i 1979, støttet Bjørn Afzelius og jeg et kulturhus i Managua, som trengte et nytt ventilasjonsanlegg. Da jeg kom tilbake i 2006, etter at sandinistene hadde seiret på nytt, fikk jeg høre at det fortsatt virket. Årene før var det ikke et militærdiktatur i landet, men klasseforskjellene var store, analfabetismen økte, og de fattige var ekstremt fattige. Sandinistene måtte alliere seg med den katolske kirken for å vinne valget i 2006. Daniel Ortega var ikke lenger revolusjonær, men realpolitiker. Sandinistene måtte godta et forbud mot abort og homofili. Dette skjedde samtidig med at den konservative regjeringen kom til makten i Sverige. De stengte ambassader i mange land, blant annet Nicaragua. Jeg prøvde å få opinionen i Sverige til å støtte sandinistene ved siste valg, men det var umulig på grunn av abort- og homofilistandpunktet. Men, etter at sandinistene kom tilbake i 2006, har det blitt færre analfabeter. Forskjellen mellom rik og fattig minsker, og de har et sosialt program som kommer flertallet av befolkningen til gode. For meg må mennesker ha den seksuelle legningen de vil, men det kan ikke være et hovedspørsmål. Jeg tror dette er en av grunnene til venstresidens nederlag, sier Wiehe.

Hur länge ska vi vänta?
– 90 prosent av morgenavisene i Sverige er borgerlige, fortsetter han. – De som er imot amerikansk dominans, blir nesten idiotforklart. Julian Assange, som leder WikiLeaks, er anklaget for voldtekt. Vi vet ikke hva som har skjedd, men hans rykte er tilsmusset. Fra historien vet vi at det er slik CIA arbeider – gjennom personangrep og ryktespredning. Det rammet kanskje også Daniel Ortega.

For millioner av mennesker er Fidel Castro en av de få politikerne som står opp mot imperialismen. Hugo Chavez og Evo Morales har skapt bedre forhold for majoriteten av befolkningen. På Cuba er det et stort byråkrati, stor fattigdom, og du finner både machoisme og rasisme. Men hvis vi skal stole på Amnesty, er det 200 politiske fanger på Cuba, mot 200 000 myrdet i Guatemala og 60 000 i El Salvador. Cuba har framfor noen forsvart menneskerettigheter i Latin-Amerika. Vi vil gjerne at alle på venstresiden skal være perfekte og alle idiotene fins til høyre, men slik er det dessverre ikke, sier Wiehe.

Frykten for fascismen
På spørsmålet om han ble skremt av skuddene i sin hjemby Malmø i 2010, svarer han at alle mørkhårete mennesker hadde grunn til å føle seg urolige.
–Jeg er gift med en chilensk kvinne, og både hun og våre barn var utsatt på grunn av sitt mørke hår. Jeg har vært truet på livet av nynazister. I min kontorleilighet, som ligger i første etasje, står jeg ikke ved vinduet i et opplyst rom på kvelden. Jeg går ikke rundt og er redd, men det er en rutine jeg har lagt meg til.

Da Mikael Wiehe opptrådet på Oslo Konserthus i 2008 hadde han det samme klistremerket som Woody Guthrie hadde på gitaren: ”This machine kills fascists”.
– Det er tre ting som bekymrer meg, sier han. –Fascismens framvekst i USA gjennom Tea Party bevegelsen. Kjemikalier og miljøødeleggelser. Og den utbredte motviljen mot å sette grenser for finanskapitalen og spekulasjonsøkonomiens framvekst. Det rammer befolkningen i hele verden og skaper grobunn for nasjonalisme, religiøs ekstremisme og fascisme i ulike former. Jeg er urolig for fascisme og arbeidsledighet, men på mellomlangt nivå tror jeg på menneskers evne til å organisere seg og vise motstand. I et lengre perspektiv er jeg bekymret for kjemikalier og miljøødeleggelser, sier Wiehe.

Musikk på vandring
– Evert Taube brakte i sin tid den argentinske musikken til Sverige, og plutselig ble det svensk musikk. På samme måte som jeg og Bjørn Afzelius tok med oss impulser fra latinamerikansk musikk til Sverige. Som igjen har blitt svensk musikk.

Sangene lever sitt eget liv. – Det er ikke de politiske som jeg er mest kjent for som er mest populære, for eksempel Victor Jara, men de andre, som blir sunget i brylluper, barnedåp og begravelser: Mitt hjärtas fågel, Strö all min kärlek, Välkommen, nya liv, Var inte rädd, mitt barn, … ska nya röster sjunga, Den jag kunde va, Du finns kvar, Nocturne, Fågel Fenix.

- Å skrive tekster handler om å finne seg selv og være ærlig mot den en finner. Man kan ikke være talerør for noen, avslutter Mikael Wiehe.